Hvorfor jeg maler

Som kunstner føles det svært givende når verket ditt finner et hjem hvor det blir verdsatt. Vi gjør alle dette fordi vi føler intenst for formene og fargene vi skaper, og å vite at noen andre deler vår lidenskap og liker måten vi uttrykker den på, får oss til å føle oss knyttet til verden. 

Ikke alle av oss gjør dette fordi vi vil si noe til andre; kunstnere uttrykker ofte personlige følelser og prøver å fange dem i verket sitt, litt som en personlig dagbok. I mitt arbeid, for eksempel, søker jeg alltid å forme det skriket man kjenner vokse inni seg når man er overveldet av kjærlighet og lykke. For meg er det ofte lekent. Noen ganger er det bare en morsom tanke som fører til et nytt tema. Jeg unngår som regel å male når jeg føler meg trist eller nedfor. Eller jeg bruker maling for å muntre meg opp. Jeg maler ikke tristhet og fortvilelse, for det finnes allerede nok av det i den virkelige verden.

Derfor har mye av arbeidet mitt enkle motiver: abstraksjoner, men med vanlige og enkle symboler som alle kjenner igjen, som hjerter. Og derfor bruker jeg levende og dristige farger, som er den skrikende delen. 

I mitt tilfelle vil jeg imidlertid formidle dette. Jeg vil dele denne fantastiske følelsen og håper det vil få andre til å føle det samme. Mitt håp er at hvis nok folk kan dele disse bildene, vil det spre seg, og vi vil begynne å like hverandre litt mer.