Så mange baller i luften

Det er først når man faktisk blir syk at man revurderer forholdet sitt til stress. Det burde vi gjøre tidligere, men ingen lærer oss egentlig å gjenkjenne det, eller de fysiske symptomene som følger med. Stress holdt bokstavelig talt på å ta livet av meg.

Ikke alle overlever et 'widow maker'-hjerteinfarkt ved 47 års alder. Femti prosent av de som får en 100% blokkering av LAD (venstre fremre nedadgående) arterie, det vi kaller widow maker, dør før ambulansen i det hele tatt rekker frem. Man dør i løpet av minutter til en time.

Jeg var heldig; svært heldig. Og deretter brukte jeg lang tid på å reflektere over det.

Stress er i stor grad grunnen til at vi får høyt blodtrykk, som utvider blodårene. Disse årene har en bristepunkt og revner sakte. I disse små revnene er det LDL, eller det dårlige kolesterolet, samler seg og skaper blokkeringer. Vi dør ikke av kolesterol og hjerte- og karsykdommer: vi dør av stress.

I samfunnet vårt hater vi kolesterol fordi leger kan behandle det. Det ville krevd en total samfunnsendring om vi ønsket å angripe rotårsaken til hvorfor kolesterol i det hele tatt er skadelig: stress.

Hvordan man forviser stress fra livet sitt, er ikke opplagt. Jeg vet i dag at det vil prøve å drepe meg igjen dersom jeg lar det. Jeg har i dag en svært visceral, nesten voldsom reaksjon på stress. Jeg kan bli veldig brå og til og med uhøflig overfor mennesker som skaper stress i livet mitt. Det har skapt en rekke diplomatiske problemer for meg på jobben.

Det som skaper stress kan også være svært personlig. Jeg reagerer på visse forhold, men det betyr ikke at andre vil reagere på samme måte. Faktum er at jeg vokste opp med en alvorlig angstlidelse, sannsynligvis forårsaket av en kombinasjon av traumer og oppførselen til noen av mine forbilder. Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke er alene, men jeg vet også at vi ikke nødvendigvis er fullt ut representative for befolkningen generelt, selv om jeg mistenker det mer og mer for hver dag.

Mens vi utforsket den vakre byen Arles i Sør-Frankrike, hvor Van Gogh levde, reflekterte vi litt over livet... Jeg husker ikke helt hvordan samtalen kom dit, men kjernen var omtrent som følger:

- Hvordan klarer du å håndtere så mange ting?
- Jeg kaster alle ballene i luften og går så og drikker kaffe...

Jeg har forvist stress fra livet mitt. Og jeg går aldri tilbake. Jeg vil jage det uansett hvor det gjemmer seg, og jeg vil utrydde det. Og jeg vil samarbeide med alle som trenger min hjelp til å gjøre det samme.

Dette var en svært verdifull lekse for meg. Jeg håper den blir nyttig for noen av dere også.